Ja, jeg gjør det.
Jeg skammer meg fordi jeg ikke vil besøke min farmor.
Jeg skammer meg fordi jeg ikke ville besøke min mormor da hun lå på slutten.
Jeg skulle så gjerne ha kunnet besøkt min morfar oftere før han døde i 1991.
Grunnen til at jeg unngår å besøke dem? Jeg vil huske dem slik de var da jeg var lita.
Jeg vil huske Mor(farmoren min) som gikk i fjøset, lagde gode kaker og som jeg overnattet mye hos. Jeg vil huske dem for det de var, ikke det de er nå.
Det var vondt å se bildene fra 80-års dagen hennes. Hun er så forandret. Hun husket ikke meg sist jeg var der, ikke husket hun Benjamin heller. Han som var så klar for henne lenge. Vet ikke hvem hun kjenner igjen og sånt lengre, derfor vil jeg heller ikke besøke henne, for å spare meg for smerten, og henne for forvirringen av å få en fremmet med barn på besøk.
Det gjør vondt inni meg for dette, men jeg håper folk forstår.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
2 comments:
Det er kanskje værst for det selv, mor kjenner jo ikke deg igjen og hun vil bare bli forvirret hvis det ble for mange på en gang. Hun har det bra og det er best at dagene er like, da føler hun sg trygg. Det er ingenting å skamme seg for alle tenker sånn, men det er ingenting å gjøre med det.
godt å høre.. Jeg har hatt lyst til å besøke henne, for ungene sin del, men synes det blir feil også. Hun husker ikke dem, å de vil sikkert ikke huske henne. Da vil jeg heller fortelle dem senere og vise bilder..
Så når vi er nordaførr å mamma sier at hun skal å besøke mor, så kan jeg være med, så lenge jeg får være i byen mens hun er der. Det er vondt, men jeg vet jo at hun har det bra.
Som du sier, hun ville bare blitt forvirret og utrygg på sitvasjonen..
Post a Comment